HVEM LIGNER DET?

En gammel dame jeg kjenner til hadde sansen for practical jokes, og evnen til å se det akutt absurde i situasjoner. For eksempel når vi befinner oss i overveldende store selskaper og alle hilser på hverandre uten å få med seg et eneste navn. Denne dama elsket rett og slett å gjøre narr av det intetsigende ved den rituelle utvekslingen av egennavn! Hun rakk hånden fram og presentere seg som «Bjørnebær Bringebær».

Det hører med at det bare var ytterst sjelden at noen reagerte, ved å heve et øyenbryn og utbryte: «Unnskyld, jeg oppfattet visst ikke?» I slike tilfeller skyndte seg hun å legge til det riktige navnet før den andre fikk mistanken bekreftet.

Hva har dette med saken å gjøre? Som norsk anmelder av en dansk bok, skrevet for danske lesere, kan man få en følelse av å skrive etter «bjørnebær bringebær»-prinsippet – men det høyst ufrivillig. De danske mottakerne later som om de har forstått, men ansiktet uttrykker noe annet, og i det ligger ikke akkurat noen oppfordring til videre samtale.

Lige mig. Tillat meg å stoppe opp et øyeblikk ved tittelen på Lone Hørslevs samling. Det er ikke lige mig å høre diktbøkenes titler uttalt på gata samme dag som jeg leser dem. Dikttitler er generelt ikke slik. Ennå høyere score gir det vel om sammenfallet ikke er tilsiktet. Det hendte meg i dag, få timer før jeg satte meg for å skrive om Lige mig. En jente kom ut av en butikk mens hun snakket ivrig i mobiltelefonen. Jeg hørte ikke hva hun sa før hun utbrøt: «Det er bare så meg!» Det ble kastet ut i triumf. Jeg så raskt på henne: en skikkelse som struttet av selvtilfredshet.

Utbruddet ga meg en underlig følelse av at hun siterte Lone Hørslev. Og deretter, at Lone Hørslevs tittel også må ha sitert noen. Overalt, akkurat da, sto folk og sa: «Det er bare så meg!» Serien av lånte identifikasjoner pekte på et meg med tusen ansikter.

Utbruddet «det er så meg» er en uutgrunnelig talehandling.

Det kan være et uttrykk for viljen til å stille som garantist for noe man har gjort eller sagt. Et autentisitetsbevis brukt av mennesker i tenårene. Man ikke bare forteller hva man har vært ute for (eller gjort), men føler også behov for å kvalitetssikre utsagnet om det. Men man bestemmer ikke hva som helst som typisk («Det er så typisk meg å pusse tennene om kvelden!»), snarere noe man vil bli litt beundret for. Noe som skal imponere litt. Det betyr derimot ikke at man mener at dette typiske er et vanemessig mønster, noe som er gjentatt litt for mange ganger, en vane man vil kvitte seg med? Man forteller hva man har gjort eller sagt – tabbet seg ut, og følger opp med å utleverer seg selv, kokett, selvironisk chic. Hangen til å arrestere det typiske uttrykker essenstenkningen i kim. Slik er jeg. Der har du meg. Har du tenkt på det?

Å darling, er det slik du er? Mener du det, det ligner da slett ikke deg!

Hvem ligner det?

Det grusomme ved de tidstypiske flosklene er at de lurer oss til å tro at vi uttrykker «oss selv» når vi bruker dem, mens vi snakker tidsånden etter munnen og medvirker til dens utbredelse.

Lige mig handler om selvpresentasjon. Og ikke minst foregår en eksplisitt eller underliggende diskusjon om hva som bør få plass i en framstilling som har ambisjon om å si noe typisk om jeget. Hørslev vinkler det feministisk, i en serie kjønnede topos. I et språk som, til tider nærmest demonstrativt lite poetisk, utforsker grensene for ubetydelighet og betydelighet, trivielt og viktig. Det fins en sterk vilje til å forskyve disse grensene. Det er i denne sammenhengen jeg tolker det at Hørslev skriver poesi om Paris Hilton, kronprins Frederik og at hun legger seg tett opp til slankediskursen. Temaene hører tradisjonelt til det trivielle, om enn fra vidt forskjellige områder: jetset-livet fra ukeblader, og den hverdagslige bekymringen for vekta. Denne voldelige dirskursvridningen, forhandlingen om hvilket topos som skal gjelde, kan forstås sosiologisk eller politisk. Jeg oppfatter ikke Lige mig som politisk, men den er det likevel, på den måten feministisk litteraturteoretikere setter dagsorden. Små tings revolt mot de store, evige problemer. Strikketøyet nå, ikke et dikt om Bush. Paris Hilton, ikke Chomsky. Da kan «kilo» være et parameter på velvære og sikte til rumpe, sex, attraksjon, et cetera.

Et vilkårlig eksempel på det brutale i denne diskursvridningen, kan være fra «Slik eller slankemad», som innleder med et dikt om Elisabeth Wæver: «Det er med mig som vinden blæser, alligevel/ har jeg taget en beslutning. Man siger nogle elsker smukke kvinder/ andre elsker kødsuppe … Jeg husker mig selv/ på at slukke for ovnen, jeg husker mig selv på/ at min forelskelse kun/ er et kemisk/hormonelt fænomen. Det går over igen, vinden/ er et vejrfænomen». Trivia møter forgjengelighet møter hormoner møter evige tema. Diktet glemmer hvilken «beslutning» hun har tatt, det forsvinner mens hun angivelig «minner seg på» andre ting. Språkføringen er distré, demonstrativt ikke-helhetlig. Poenget om forelskelse og hormonell kjemi er litt sånn populærvitenskapelig. Språket er letende, men ikke slik troper sikter mot noe bortenfor – snarere er det bokstavelig. Det tas oppgjør med naturen (som bare er noe man «elsker […] i kontaktannoncer») i form av hverdagspoetiske stereotyper: øynene dine er som et landskap får tilsvaret: «jeg skylder dig/ at sige en sandhed:/ Mit landskab er uendeligt/ meget mere enkelt end du tror. Det er helt fladt». Ting i deres bare-het: Forelskelse er bare hormoner. As if. Poeten vil altså både si sannheten og understreke at hun er enkel, samtidig som dette har preg av å være kritikk. Et fortettet uttrykk for å sette tingene på plass.

I fortsettelsen følger en lang rekke utsagn ment å uttrykke det typiske ved henne, av typen: «Jeg kunne aldrig slå nogen ihjel. Jeg kunne aldrig bruge en/ fjærkresaks» (bokas omslag gjengir en hånd som holder en slik saks). Også andres hang til å markere det typiske/utypiske ved seg selv framheves. Hun forteller om en tatovør som tok av beskyttelseshanskene da han tatoverte henne og utbrøt: «DET GØR JEG ELLERS ALDRIG». Påstått unik handling som sjekkepraksis, parallell til hora som «gjør et unntak» og lar kunden slippe kondom. Ditt blod er jeg villig til å bli syk av! Og hun, senere: «det er typisk/ mig at græde når jeg ser på tv». Poenget blir noe overdrevent og forterpet utover i boka. Det renner på med refleksjoner over hangen til å velge usunn (fetende) mat framfor slankende, at hun ikke vil operere bort fett og at hun aldri kommer til å bli noen undertøysmodell. Her ligger en utflatende ironi – for hvilke poesilesere kan skryte av å være plaget av innpåslitne paparazzi eller hatt Calvin Klein eller Dolce & Gabbana-fotografer på døra. Rekk opp hånda! De med hånden i været ville selvsagt risikere å bli møtt med et ras av fordommer.

I Hørslevs strategisk påstått typiske-meg – som viser seg å være mer allment – ligger et forsøk på å tale fram et nivå av samme type som et sterkt øyeblikk hun opplevde da hun så på tv: En mann satt og sang en sang som var «frygtelig/ privat, jeg mener pinlig og BANAL/ og alle i studiet græder også jeg/ løber over mine grænser/ mit ansigt/ er en krakeleret facade til en helt almindelig butik hvor/ alle og enhver kan gå ind». Påstanden lyder altså at det pinlige og private kan utløse et dypere emosjonelt fellesskap, hvor vi alle er horer. Det ligger kanskje i dette en søken etter det fullstendig oppriktige, den autentiske framvisningen av selvet – og at dette ikke skal oppleves ekskluderende. Men det ligger også en avvisning av et sånt prosjekt.

I en kort takkeliste forrest i boka blir Stig Larsson trukket fram. Det fins flere fellestrekk mellom hennes og Larssons bøker, særlig fra og med Natta de mina. Larssons dikt er herostratisk berømte for hvordan de oppsøker det pinlige, som regel relatert til enten seksuelle tabuer og overskridelser eller til brudd på sosiale normer. Et annet fellestrekk er sansen for et bokstavelig, ikkepoetisk språk. Litterære bilder betraktes som sådan, snarere enn de bare brukes for å gjøre teksten mer uutgrunnelig. I dette ligger selvsagt en form for polemisering eller ironisering over bildet – og kanskje ikke så mye over det poetisk treffende bildet som sådan, men over leserforventninger til hva diktet skal være. I akkurat dette er Hørslev tradisjonell. Men det er også – som nevnt i begynnelsen – en kjønnet diskurs der noe mer står på spill.

Slik jeg leser diktet «Marilyn Monroe» handler det ikke så mye om Hørslevs interesse for den avdøde diva, men like mye om hans og hennes – et ungt kjærestepars – kontinuerlige diskusjon om hvorvidt man skal la trivia fra pop- og Hollywoodkulturen få oppta våre korte liv. Ja mener hun, han nei. Han kaller interessen «latterlig» og køler på med at hun «skulle [få seg] et liv/ selv». Midt i dette avslører hun sin hang til å «more seg […] på andre menneskers bekostning. Især hvis de har hvide/ tennisstrømper i sandalerne». Det er en dum og plump humor, og det er selvutleverende å røpe at hun har denne typen forfengelighet. I det ene øyeblikket er strategien å være folkelig, på det neste er smakspreferansene så jålete at hun begynner å se ned på andre. Slik understrekes kanskje hans påstand om at hun skulle få seg et eget liv. Men hva er nå et «eget liv», et cetera i all evighet.

Typisk for selvidentifiserende retorikk i poesien (det «meg-typiske») er at det vises fram noe mystisk, uutgrunnelig, sensibelt, eller noe som kan appellere til fellesskapsfølelser. Henrik Ibsen skrev for eksempel (i et brev): «Men ingen Dikter gjennemlever noget isoleret. Hvad han gjennemlever, det gjennemlever hans samtidige Landsmænd sammen med ham. Thi, hvis ikke saa var, hvad slog da Forstaaelsens Bro imellem den frembringende og de modtagende?» Det interessante spørsmålet i forbindelse med Hørslev, når man har konstatert at hun vil innarbeide trivia som er utbredte topos i ukeblader og aviser, er om dette blir god poesi. Det er et verdiladet spørsmål.

Personlig savner jeg at hun gjør mer med de diskursene hun låner fra, yter mer motstand. Skjønt jeg har ingen formening om hva slags type motstand det skulle være (svenske Linda Skugge har vist én prima måte å gjøre det på). Diskursene Hørslev låner fra er ellers kjent for nettopp å være ukritiske. De vil behage og få folk til å føle seg skjønne. I denne kulturen er det selvsagt ikke noe paradoks, slik diktet «Man kan ikke få en anden til at male sit selvportræt» forsøker å få det til å høres ut som, at Andy Warhols portretter av seg selv er «smukke selvom han faktisk var grim» (ethvert modellfoto er retusjert og oppstylet – å si det som noe man «avslører» er bare pinlig). Den som vil si noe allmenngyldig og varig om forholdet mellom faktisitet og schein trenger mer av noe det ikke er nok av i Lige mig. Hørslev risikerer at diktene blir like fort glemt som diskursene hun har lånt fra, men heldigvis for dem finner de seg trygt plassert mellom en diktsamlings permer. Risikoen slår altså forhåpentligvis ikke til!

Lone Hørslev
Lige mig
78 sider, Gyldendal.