DREAM THROUGH THIS, DIE THROUGH THIS

I fake it so real I am beyond fake
And someday, YOU WILL ACHE LIKE I ACHE.
Courtney Love

Da livet i dette samfunnet på sitt beste er ufattelig kjedelig, og da ingen aspekter av samfunnet er relevant for kvinner, gjenstår det bare for politiske, ansvarlige, spenningssøkende kvinner å kaste regjeringen, eliminere pengesystemet, instituere fullstendig automatisering og å ødelegge det mannlige kjønn.*

Slik åpner SCUM-manifestet (Society for Cutting up Men) av Valerie Solanas, som ble utgitt første gang i 1968 – samme år som Solanas skjøt Andy Warhol. Manifestet kan leses som en ekstremfeministisk variant og/eller subvertering av futurismen. Det berømte punkt 9 i Marinettis Futuristiske manifest av 1909 lyder: "Vi vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat."

Som alternativ til en patriotisk-maskulinistisk krigsretorikk lanserer Solanas en langt mer radikal futuristisk verdenshygiene, nemlig automatisering av menneskeproduksjon: "Det er nå teknisk mulig å reprodusere uten hjelp av menn (og, for den del, kvinner) og å produsere bare det kvinnelige kjønn. Vi må umiddelbart sette i gang."

For oss, borgerne av Vaginalstaten Skandinavia, kan utopien til Valerie Solanas kalles realisert. Skandinavia består i dag utelukkende av kvinner: kvinner med vagina og kvinner med penis: byråkratkvinner, kulturkvinner, næringslivskvinner, forfatterkvinner, designkvinner; hver og en med personlig lykke (= barn, kjæreste, nyoppusset leilighet og kreativ karriere) som livsprosjekt; hver og en med fjerning av kroppshår, farging av hodehår, innkjøp av identitetsmarkører, samt cafésamtaler og psykologsamtaler med blide servicestemmer som hovedbeskjeftigelse. Vi, de moderne skandinaviske kvinnene, er resultatet av Sosialdemokratiseringen og Likhetsfeminiseringen; en verden av plaprende karrierekvinner: et skrekk-kabinett.

"Menn har fittemisunnelse", skrev Valerie Solanas. Men det var ikke den lobotomerte Vaginalstaten hun drømte om da hun skrev SCUM. Solanas hadde kun forakt for privilegerte small-talkende middelklassekvinner, zombiefisert av patriarkatet: "snille, passive, aksepterende, kultiverte, høflige, verdige, underdanige, avhengige, redde, tanketomme, usikre, bekreftelsessøkende pappajenter". Det Solanas agiterte for var en FITTESAFTSTAT, en LESBEFITTESTAT, en SCUM-STAT:

(...) de kvinnene minst innsugd av mannlig "Kultur", de minst hyggelige, de krasse og enkle sjelene som reduserer puling til puling, som er for barnslige for en Voksenverden av forsteder, boliglån, mopper og babyskjit, for usiviliserte for å bry seg om noens mening om dem, for arrogante til å respektere Pappa (...) hatefulle, voldsomme bitches som ville slått inn tennene på en mann som irriterer dem, som ville stukket en kniv inn i brystet eller en ishakke opp i rævhullet på han, om hun visste hun kom unna med det, kort og godt de som ifølge vår "kulturelle" standard er SCUM....disse damene er coole og relativt cerebrale og nærmer seg aseksualitet.

Den viktigste kampen for Solanas står altså ikke mellom kvinner og menn (vandrende dildoer), men mellom disiplinerte karrierekvinner og SCUM (dominante, selvsikre, selvstendige, slemme, voldsomme, uavhengige, stolte, spenningssøkende, frie, arrogante kvinner som føler seg klare til å regjere universet). Og i denne krigen er hun ikke villig til å arbeide demokratisk eller kunstnerisk. Solanas bryr seg ikke, som Marinetti, om poesiopplesninger, saltomortaler eller racerbiler. Hennes strategi lyder: "å systematisk føkke opp systemet, å selektivt ødelegge eiendom, å myrde".

Sara Stridsbergs allerede nærmest kultisk dyrkede + bestselgende (og, ifølge ryktene, snart ute på norsk og dansk) roman Drömfakulteten (2006) er et "tillägg till sexualteorin", og en bok som er tydelig inspirert av energien i SCUM. Stridsberg oversatte manifestet til svensk i 2003, og i forordet skriver hun: "Jag har aldrig älskat en text som jag älskar Valeries text. Ingen text har förändrat mig så. Ingen händelse eller företeelse". Stridsbergs bok er med andre ord en hyllest, en kjærlighetserklæring, en feberhet drøm om en død terroristkvinne. Og selvfølgelig er den umulig ikke å lese som biografi, selv om forfatteren skriver: "

Drömfakulteten är inte en biografi utan en litterär fantasi som utgår från den döda amerikanskan Valerie Solanas liv och verk. Det finns få kända fakta om Valerie Solanas och den här romanen är inte heller trogen dessa fakta. Alla personer som förekommer i romanen måste därför betraktas som fiktiva, även Valerie Solanas.

Vi har altså å gjøre med det Jon Helt Haarder har døpt "performativ biogafisme". Drömfakulteten leker seg fritt med biografisjangeren; den refererer til en rekke reelle hendelser (som mordforsøket på Andy Warhol og rettsaken mot Solanas) og den benytter seg av sitater fra SCUM-manifestet osv; og dermed forandrer den, enten vi vil eller ikke, enten den vil eller ikke, vårt syn på Valerie Solanas, vårt forhold til Valerie Solanas; samtidig som forfatteren unndrar seg biografens ansvar, gjennom å definere seg bort fra biografisjangeren. Og juristen i Sara Stridsberg får helt sikkert et kick av denne ansvarsløse historieomskrivningen. Spørsmålet er om hun har integritet nok til å kunne kødde med ettermælet til en amasone av typen V.S.

Det opplagte svaret er at Stridsberg kicker ass – og kan gjøre hva hun vil med hvem hun vil, herfra til the end of days. Det har vel allerede blitt en klisjé å si at Stridsberg skriver vakkert, poetisk, skjørt, hypnotisk. Hennes heltinner – foruten Solanas: Sarah Kane, Elfriede Jelinek, Courtney Love – er tydelig til stede i teksten, og låner boken gloriøs fittekraft: Første del har tittel "Bambiland", siste del "Love Valerie"; her samples og stjeles fra Love-låter som "Violet" og "Doll Parts" (fra Holes suverene 1994-album Live through this); og store deler av romanen er Kane-inspirert dramatikk fylt av svartsyn, svart humor, in-yer-face råskap (flere kapitler har til og med bokstaver som skriftstemmer, som i Kanes fjerde teaterstykke, Crave). Boken er altså en parasittisk-postmoderne sitatmaskin. Og hvordan kan man ikke elske en forfatterinne med slike muser – iallefall når hun viser seg å være språklig-ekstatisk på høyde med dem?

I forbindelse med at Stridsberg fikk Nordisk Råds Litteraturpris for Drömfakulteten skrev Litlives Annelie Axén i Morgenbladet at "Når jeg nå leser Drömfakulteten for andre gang får jeg lyst til å sitere hele boken ordrett, så bra er den." Og hun har rett: man kunne sitere en hvilken som helst passasje, de er alle gisp-vakre som bildene i en David Lynch-film, som kastratsangene på en Anthony-plate, som arkitekturen i Hong Kong. Og til tross for raseriet til fakultetets hovedperson - Valerie som surfer amfetamin-herjet mot sin egen undergang - så er ikke Drömfakulteten en aggressiv roman. Den forblir romantisk, dreamy; og slik får den leseren til å drømme seg bort: du er verdens første intellektuelle hore; du bor på stranden sammen med en silkehoregutt som samler på døde havhester; du gjør utopisk forskning iført leopardpels; du skriver teaterstykket Up Your Ass; du skyter Andy Warhol. Du nyter det, du elsker det. PANG! WAKE UP!

Da du og Valerie nærmer dere slutten, hvor Valerie dør alene på et skittent hotellrom i San Fransisco under et nedpisset laken, kjenner du tårene presse på. Som forfatteren vil du ikke annet enn å være der, holde rundt Valerie, si at du vil gå med henne gjennom ørkenen:

D. Håll gärna den döandes hand, tala till henne, rör vid henne, snart är hon borta.

(…)

O. Fortfarande kan hon höra er röst, fortfarande känner hon era hander. Hon är som et spedbarn nu, hon känner att ni är där, även om hon inte förstår det, kom ihåg att er närvaro dämpar rädslan.

(…)

Q. Det er viktigt at hon inte er ensam i det ögonblicket.

(…)

V. Efteråt (efter döden) är pupillerna stora och reflexlösa.

Sara Stridsberg hyller Valerie Solanas inn i døden. Men svikter hun henne samtidig? Står hun ikke i fare - ved å grave ut, ved å konstruere litterært, en tragisk barndom, en kompleks psykologi for Valerie Solanas - for å ufarliggjøre SCUM? Manifestet fremstår i utgangspunktet som en kompromissløs revolusjonær punk-tekst, en tekst som utfordrer og viser fingeren til sin leser. Men sett med Stridsbergs romantisk-poetiske blikk blir Solanas kanskje til noe annet: mindre krigerske, mer offer for barnemishandling og gjentatte voldtekter. Mindre revolusjonær, mer bitter og fucked up. Stridsberg er bevisst dilemmaet, og bringer sin skam inn i teksten:

VALERIE: Du romantiserar och sentimentaliserar det här. Anteckningarna ska brinna upp på bakgården i Ventor. Dödsmaterialet är bara spyor och diaré och slem och rädsla. (…)
BERÄTTAREN: Jag är så ledsen fär at du inte överlever den här berättelsen.
VALERIE: Det är verkligen ingenting att vara ledsen för. Jag ska ge dig några goda råd om du är ledsen för att berättelsen slutar her. Bjud hem en trasig tiggartjej som behöver någonstans att sova och nogonting att äta. Bjud hem knarkarflickorna som sover i papperskorgerna. Ta hem en tjackhora, en baglady, en galenpanna. Stanna i tunnelbanan och prata med de psyksjuka hororna (…) Världen är där ute och väntar på dig, baby. Materialet heter HON FINNS ÖVERALLT.
BERÄTTAREN: Jag er inte dum i huvudet.
VALERIE: Och inte heller särskilt smart.

Ja, HOREN FINNES OVERALT. Men hvor mye vi enn nyter å drømme oss bort til en mer brutal-ekstrem virkelighet gjennom en bok, en film, en video på You Tube; så er det ingen av oss som vil slippe den samme nedrigheten inn i våre liv. Vi liker det psykotiske og revolusjonære på avstand: som underholdning, som sublimert "kunst", som oppkvikker i en borgerlig middelklassehverdag. I den forstand er vi alle parasitter på Valerie Solanas. Vi fortsetter voldtekten av henne, etter at hun er død. For Solanas fikk ingen litteraturpris og hun ble aldri elsket av media eller av folket. Til det var hun for stygg, kompromissløs, ekstrem, irriterende – og det samme var egentlig hennes manifest. Valerie Solanas var bare interessert i én ting: Revolusjonen. SCUM. Og hun skratter nok godt i graven av at de samme karrierefeministene som ville ignorert henne da hun levde, nå sitter med hver sin rosa pocketbok og hver sin cortado på hver sin café på Södermalm, Vesterbro og Grünerløkka og gråter henført over hennes triste liv.

Så derfor: prøv deg et døgn som hore, tilby deg å ta skiftet til en nigerianerhore eller en narkishore eller en forskerhore, sug 15-20 av de pikkene hun vanligvis suger, og gi henne pengene etterpå. Legg deg så i en skitten hotellseng, sett på Live through this, og fortap deg i de første linjene av Drömfakulteten:

Ett hotellrum i Tenderloin District, torskdistriktet i San Fransisco. Det är april 1988 och Valerie Solanas ligger och dör i lunginflammation på en smutsig madrass och nedkissade lakan. Utanför fönstret blinkar rosa neonskyltar och porrmusiken arbetar dag och natt.

RELAX, ENJOY THE SHOW AND RIDE THE WAVES TO YOUR DEMISE.

Sara Stridsberg
Drömfakulteten
364 sider, Albert Bonniers Förlag.

* alle utdrag fra SCUM-manifestet er spontanoversatt av der Gärtner.